Små stotrete ord

Det er sånn med mennesker. Me trenger å vere kul.

Eg ser ikkje på meg sjølv om veldig forfengeleg, men i dag så tok eg meg sjølv i å bytte t-skjorte før eg skulle på butikken. Eg tenkte med meg sjølv: “I dag så har alle tatt på seg sommarkle, fine sommarkle, så dei kan reise saman med venner ut i praken. Eg kan ikkje gå i KRIK-t-skjorta mi, for då skiljar eg meg for mykje ut”. Eg trur heilt ærleg ikkje det er så veldig mange som så kva eg hadde på meg og gjorde ei analyse om det var passande å gå på butikken i det antrekket eg hadde.

Eg veit at eg ikkje er aleine. Og det handlar ikkje berre om kle. Berre sjå på deg sjølv, merk deg korleis du snakkar når du snakkar til mor di og korleis du snakkar til bestekompisen din. Det er stor forskjell på ordbruken og korleis ein uttrykker seg med kropspråk og det heile.

No for tida har me om nettopp dette i pedagogikkpsykologien. Korleis me oppførar oss mot andre, og kor stor forskjell det er i talemåten vår. Me trenger å vere kul. Me er livredde for at me ikkje er gode nok. Me er livredde for at dei me snakkar med skal ha eit eller anna i mot oss.

Eg er ikkje så glad i nyttårsforsett, men eg har faktisk no skaffa meg eit sommarforsett : Eg skal bli flinkare til å tenkje at eg er god nok akkurat slik eg er. Eg treng ikkje bruke mykje kreftar på å vere kulare eller enklare å like, for eg er i botn og grunn meg likevel.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg er så glad i kaffebesøk. Nå, som det er midt i den sterkeste eksamensforberedelsen, er det godt med noen avbrekk der det bare er koselig skroll som står på menyen.. samt en kopp kaffe og varme ord og tanker.

Det skal bli godt å bli ferdig med denne eksamen. Jeg tror tida som kommer etterpå blir mye mer avslappende og komfertabel. Det er stritt nå, men det er jo litt moro også. Det er en del temaer som jeg ikke forstår hvorfor vi må innom, for det er så langt langt utenfor temaet… Men dog, det er litt moro.

Når helga kommer setter jeg meg på første buss hjem. Hjem til kjæresten. Hjem til snø. Hjem til katten vår. Hjem til alt som er godt og varmt. Det er ikke så moro å bo så langt borte fra mannen, men det går nå det også.

Men nå er det kaffe i tankene. Nå kommer snart kaffebesøket mitt. Deilig!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg er, som kanskje mange av dere allerede har fått med dere, ikke et teknisk vidunder. Det mangler det mye på for å si det sånn. Selv om jeg er 20 år, og skulle etter manges tro, være flink til det meste innenfor dagens teknologi. Jeg er ikke “en slik en”. Jeg er nok heller en av de som tar fram strikketøyet eller symaskina og produserer noe litt mer konkret enn det den tekniske verdenen kan komme opp med. Det skal sies at jeg har min egen data der jeg (helt uten problem) kan å få fram skriveprogram, regneark, internett, minesveiper og andre slike vanelige ting. Det er når man skal avanserbruke internett at det skorter på min tekniske sans. Og i mine øyne er det litt vanskelig å navigere seg her inne. Men hei, hva har man vel ikke medbloggere til. Håper det er greit at jeg snylter på deres tekniske sans om det er noe jeg ikke forstår.

Takk til dere andre bloggere som har hjulpet meg i nå starten! Jeg må si at jeg overrasker meg selv når jeg sier at jeg følte meg velkommen inn i et bloggermiljø. Det hadde jeg ikke trodd var mulig.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er ikke lett å konsentrere seg i dagens samfunn. Det skjer ting overalt. Når man bor i kollektiv, er det vanskelig å se de andre gjøre artige ting mens jeg selv må sitte på rommet mitt og pugge kunnskap som i utgangspunktet ikke er relevant for mine planer for framtida. Det er lite motiverande.

Mamma og pappa kommer snart på besøk. Det er et lys i hverdagen. Treffer ofte mamma, hun bor i byen, men pappa ser jeg ikkje så ofte. Det skal bli litt godt å komme seg mentalt bort fra det som er stressende og kjipt. Ta en kopp kaffe og snakke løst og fast om alt og ingenting. Det er det umotiverte studenter trenger.

Natt til i dag var ikke så bra den heller. Fest i nabogården, og høylytt gråting og kjefting fra fulle folk er ikke noe som jeg setter pris på når jeg selv føler at jeg enten skulle vært hos noen, eller at jeg har lyst på den lille søvnen som jeg ellers får så lite av. Det er visst ikke så lett for andre å sette seg inn i at byen er lytt. Jeg skal ikke si noe. Jeg hadde nok ikke tenkt så veldig på de som ligger å sover når jeg selv er i god steming eller har andre ting å tenke på.

Nå teller jeg minutter og sekunder til mamma og pappa kommer. De er så flinke til å si til meg det jeg trenger å høre. Ikke alltid det jeg vil høre, men likevel det jeg trenger å høre. Det er en fantastisk gave som mange mammaer og pappaer har. Og jeg elsker dem for det!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I dag var han ene jeg bor med ute for å hente posten. Der stod det en kar som venta på at kompisen hans skulle bli ferdig på jobb. Han var kald og spurte helt enkelt og greit om han kunne få vente hos oss så lenge.
Vi klarte ikke la han stå i kulda å vente, så vi sa at han kunne komme inn. Han satte seg i sofaen, og han fikk kaffe. Det første som kom ut av munnen hans var et spørsmål om han kunne få åpne firkløverpakka som lå på en benk. Eieren av sjokoladen var ikke i hus, og jeg og han jeg bor med hadde derfor ikke så lyst å gi den til en fremmed vi fant ved postkassa.

Etter bare et lite øyeblikk har han spist opp alle karamellene som vi har på bordet, og han har med iver tatt fatt på druene. Han stiller mange rare spørsmål. Han spør om jeg har kjæreste. Jeg svarer ja. Han spør om det er seriøst. Jeg svarer ja. Han spør om jeg er lykkelig. Jeg svarer ja. Han spør om jeg er 100% lykkelig. Jeg svarer at det kanskje er vanskelig å være 100% lykkelig, men at jeg kanskje er 95% lykkelig.
Det var utrolig rart å snakke slik med en mann som jeg helt ærlig ikke har snakket med før.

Han spør om jeg har noen pils han kan kjøpe. Jeg svarer som sant var at de pilsene som jeg hadde her ikke var mine, og at de derfor heller ikke var salgsobjekt.

Etter de 30-40 minuttene, som hadde i virkeligheten blitt til 1 time og 43 minutter (du kan tro jeg hadde tellinga) kom han som egentlig var verten til denne mystiske bergenskaren. Han bor noen etasjer over oss, og jeg har kanskje sett han et par ganger i inngangspartiet. Han var lettere brydd over at hans gjest hadde gjestet så totalt hos oss, og han kikket mest unnskyldene på oss da kameraten hans begynte å vise ham rundt i leiligheten vår. Han fikk sett prosjektoren og lærretet vårt, og han fikk se den lille balkongen vår.

Da de skulle gå kjente jeg at vår nye bestekammerat luktet merkelig stramt. Litt hasj-aktig. I så fall forklarer det den åndsfraheten som han viste, og det intense sukkersuget han hadde hele tiden. Han stilte de samme spørsmålene hele tiden, og han virket svært fjern når han snakket. Veldig utydelig.

Uansett. Det er viktig å vise medmennesklighet, og det er kjipt å la en stakkars mann stå ute i kulda, når man selv har det så fint, godt og varmt.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende